STUPETÅRN OG DØDSING / VERDENSMESTRE
I ISKKALDT MØTE MED OSLOFJORDENS
ARKITEKTONISKE BAUTER

TRE TÅRN

Ingierstrand | Hvalstrand | Kadettangen

TEKST OG FOTO: TROLL TOFTENES

Tre tårn omkranser innseilinga til hovedstaden. Tre ikoniske byggverk fundamentert i norske sjøbadstradisjoner, og utelukkende reist for å gi innbyggerne rundt fjorden muligheten til å utfordre seg selv, pushe egne grenser, stirre frykten i øynene og kjenne at man virkelig lever. 

Ingierstrand. Hvalstrand. Kadettangen.

Som en utopisk drøm – en slags sosialdemokratisk hyllest til individets selvrealiseringsbehov – har to av disse tårnene stått i snart hundre år, de holdes ved like av fellesskapets penger, og de er fredet av Riksantikvaren for fremtidige generasjoners skrekkblandede fryd. Det tredje åpnet for publikum sommeren 2018, og understreker ikke bare en fornyet interesse for stupetårnet som arkitektonisk konsept – det viderefører også det tidløse ved menneskets trang til nerve. Behovet for å trå ut av komfortsonen, og kjenne blandingen av mental og fysisk utfordring pumpe i årene. Tvilen på kanten. Steget utfor. Draget mot avgrunnen. Smellet. Og så lykken idet ansiktet igjen bryter overflaten. En direkteinjisert cocktail av adrenalin og endorfiner, som i motsetning til all annen ekstremsport hverken er avhengig av utstyr, baneavgift eller heiskort. Hopp fra høyde og ned i havet er på mange måter ekstremsportens lavterskeltilbud – men selv om det både er gratis, tilgjengelig og tillat for alle, vet alle som har stått på en avsats høyere enn de selv er komfortable med, at et stupetårn ikke er noe å kimse av. For det finnes praktisk talt ingen grenser for hva disse tårnene kan tilby av utfordring.

FUNKISIKON
Det var nærmest en fysisk manifestasjon av mellomkrigstidens gryende sosiale optimisme, da Ingierstrand Bad ble åpnet på Oslos sørøstlige sjøside juni 1932. Etter et snaut århundre med tøffe kår for en stadig økende arbeiderklasse i hovedstaden, skapte politiske nyvinninger som arbeidsledighetstrygd, alderspensjon og seksual­opplysning grobunn for moderne familie­strukturer. Med færre barn og større økonomisk sikkerhet økte utdannelsen – og dermed også inntekten – på tvers av alle lag i samfunnet. Som et resultat dukket det opp revolusjonerende konsepter som ferie og åttetimers arbeidsdag for folk flest, og med dette også et helt nytt fenomen her til lands: Fritid.

Med ett vokste det frem bred interesse for rekreasjon, sunnhet, velvære, natur og friluftsliv. Og disse idealene ble raskt plukket opp og reflektert i samtidens kunst, kultur, mote og moral. Funksjonalismen som oppstod ikjøl­vannet av 20-tallets misere, ble dermed det nye velferdssamfunnet visuelle ideal – en stilart som fanget tidsånden med rene linjer og lovnad om det gode liv. “Fjordens Frognerseter” ble Ingierstrand Bad kalt, og med omkledningsrom, restaurant og ikke minst timeter stupetårn i rendyrket og ultramoderne funkis­arkitektur, ble det en braksuksess fra første stund. 60.000 gjester besøkte anlegget den første sommeren, og det ble raskt besluttet å bygge tilsvarende fasiliteter på andre siden av fjorden. Anlegget på Hvalstrand i Asker ble bygge­anmeldt 31. januar 1934, og åpnet etter en ekstrem kort bygge­periode fem måneder senere til tilsvarende suksess som “storesøsteren” hadde på andre siden av Nesoddlandet. 

Gjennom både verdenskrig, politiske svingninger og de største sosiale endringene landet vårt noen sinne har sett, har tårnene på Ingierstrand og Hvalstrand bestått. Restaurantene og omkledningsrommene, kioskene og resten av anleggene, har vært gjennom epoker av opp og nedturer, men tårnene har aldri mistet sin evne til å fascinere. Og med det siste til­skuddet på stammen – den origami-inspirerte stålsvanen som kroner verket på den flunkende nye sjøbadsparken Kadettangen utenfor Sandvika – er det tydeligere enn noen gang at stupetårnet som arkitektonisk ikon har en godt funda­mentert plass i den norske frilufts­sjela. Hvert år lokkes nye barn, ungdom og voksne til de nervepirrende trappetrinnene, og hvert år er det noen som gjør et sprang fra en av avsatsene de aldri trodde de ville tørre. Grensen er pushet, frykten trosset og selvtilliten styrket. For selv om den klassiske kombi­nasjonen av tre, fem, og ti meters plattform i teorien kan virke snevert, har nærmere hundre år med løpefart, hangtime og vått nedslagsfelt bevist at evnen til å tenke nytt er den eneste begrensingen når det kommer til bading fra høyde.

BASTARDEN
“Det finnes ingen fasit på tiern,” slår Truls Torp fast. 20-åringen som nettopp har fullført et år som gardist på Huseby leir, bare noen steinkast fra det nye anlegget på Kadettangen, er en av de ledene profilene i en ny gen­erasjon kreative badeakrobater. Unge menn – en liten håndfull kvinner og godt voksne mannfolk – som ser på de klassiske stupetårnene med nye øyne og nytt mot. De bruker høyden som lerret for fysiske uttrykk som  funksjonalist­arkitektene bak Ingierstrand og Hvalstrand aldri i sin villeste fantasi så for seg. Som en slags rampete bastard av friteknisk hopping og stram stupetradisjon, har dødsing entret den norske – og etterhvert inter­nasjonale stupe­tårnsscenen. I skjæringspunktet mellom vanntette kameranyvinninger og YouTubes revolusjon­erende spredningskraft, har det nye badefenomenet eksplodert de siste fem årene.

“Da jeg i 2015 dødsa fra tiern for første gang, var vi bare en liten gjeng som i det hele tatt visste hva det var for noe. Nå vet plutselig alle kidsa hvem vi er, og de samles rundt stupe­tårnene for å lære seg triksa vi fant opp i fjor. Som tiåring hadde jeg aldri hørt uttrykket døds, og nå blir dødse­videoene våre streamet av tusenvis hver måned.”

Torp, som hele to ganger er kåret til verdensmester i dødsing, får støtte i utsagnet av Mathias Paasche Hansson, leder for Det Internasjonale Dødseforbundet:

“I 2008, da vi arrangere verdensmesterskap i døds forførste gang, var vi bare et knippe kompiser som over et par øl avtalte å møtes og konkurrere om hvem som kunne gjøre det mest spektakulære svevet fra tiern. Tre år senere kunne vi begynne å selge billetter, og i dag har vi 3000 betalende tilskuere, store sponsoravtaler og TV-sending på ESPN. Det er helt vilt.”

Paasche Hansson forteller videre at det som startet som en uhøytidelig lekekonkurranse nå er i ferd med å ta form som en landsdekkende liga, med kvalifiserings­­­runder fra stupetårn og stillas langs hele norgeskysten, helt frem til det årlige VM-showet på Frognerbadet i Oslo.Med virale videoer fra både arrangementer og utøvere som agn, krok, søkke og snøre, har også utenlandske hoppere kastet seg på den norske bølgen.

“Vi har nå konkurrerende utøvere fra hele Norge, i tillegg er alle de andre nordiske landene representert, samt noen fra andre steder i Europa og til og med USA. Den yngste deltakeren vi hadde i år var 13, mens den eldste var nesten 60. Vi har folk med bakgrunn i snowboard som bringer en fristils­tilnærming til triksene sine. Vi har tidligere stupere som mikser inn turnelementer – og vi har folk uten bakgrunn i det hele tatt, som kaster seg ut i absurde svev og lander fullstendig pladask, til tilskuernes elleville latter og trampeklapp. Noe som igjen bare ytterligere understreker bredden i dette her, og at publikum aldri vet hva som venter dem i neste hopp.”Selv om dødsing er i ferd med å ta både internett og verden med storm, er det fremdeles en smal nisje i global bademålestokk. På tross av at ideen om å lande sammen­krøpet med bein og armer unisont mot overflaten prakti­seres ulike former flere steder på planeten. Døds er et u­diskutabelt særnorsk fenomen. Oppfinnelsen tilskrives Bruno Hovden, opprinnelig gitarist i Raga Rockers som mistet livet i en bilulykke på turné tidlig på 80-tallet, men som rakk å udødelig­gjøre seg selv gjennom noen svært eksperimentelle stup fra tiern midt på 70-tallet.Hvert år hedres den mest spektakulære utøveren under VM i døds med Brunoprisen, en utdeling som tar fokuset tilbake til røttene, og minner alle nyfrelste om at den hotteste sporten på stranda faktisk har hatt en lang, trang og beintøff fødsel. 

“Jeg husker tilbake på 90-tallet, hvor vanvittig fascinert vi var av de eldre gutta på tiern, som dreiv med noen sjuke greier de kalte dødsing,” forteller Anders Rox Friberg (35). Han vokste opp i Drøbak og hadde dermed Ingierstrand som nærmeste 10-meter. “Vi var jo her hver sommer, tok mopeden opp med engangsgrill, flintsteik og potetsalat, og hoppa, tok salto og tøffa oss for hverandre – men dødsing var det aldri noen av oss som turte. Det var for ekstremt. Alt for vilt.”

Men i en alder av 26, da livet tok en uventet vending, grep panikken tak og nærmest lammet ham av frykt for at verden slik han kjente den var over.

“Kona ble gravid. Jeg skulle bli pappa. Ende mine dager på sofaen. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg måtte bare kjenne at livet ikke var over. Jeg måtte føle at jeg fremdeles levde. Så jeg klatret opp til toppen av tiern på Ingierstrand. Stirret frykten rett i øynene. Og så dødsa jeg. Det endret alt. Plutselig visste jeg at alle de tinga jeg hadde vært redd for ville løse seg og bli bra. Og det gjorde det. Vi har i dag to barn sammen, vi er happy. Og jeg har fått en stor ny omgangskrets og masse nye venner gjennom det her. Dødsinga løsna opp veldig mye mentalt.Jeg tør mye mer enn før, og det går jo over i andre aspekterav livet òg, både i meg selv og i møte med  nye mennesker.”

MOT NYE HØYDER
Friberg er i dag en sentral del av en liten kjerne på rundt 30 utøvere som årlig pusher grensene for hva som er mulig å gjøre fra et stupetårn. Og sammen med blant andre Truls Torp reiser han mye rundt i både inn- og utland for å delta i konkurranser og oppvisninger, og for å forkynne det gode dødsbudskap. Med på laget er også Emil Lybekk, 26-åringen fra Holmsbu som gjorde sin første døds fra tiern på Hvalstrand sommeren 2017, og allerede året etter klatret helt til topps i VM og vant både ære og berømmelse med sitt egenkomponerte triks: en opp ned 360 graders flat rotasjon med 900 graders markert skru, direkte inn i massiv dødselanding. Et unikt knep han selv har gitt det velklingende navnet “Dobbel Pølse i Lompe”. Og som om ikke kulinariske sprell på toppnivå var mer enn nok – høsten 2019 gikk Lybekk inn i historiebøkene med ny offisiell verdensrekord i en mildt sagt nervevrakende sidegren av denne allerede spektakulære sporten: Høydedøds. Fra en containerkran i Moss kastet han seg ut fra ufattelige 27 meter, tilsvarende en åtte etasjes boligblokk, og traff overflaten av det stålgrå vannet i havnebassenget med en hastighet på over 80 km/t. En verdensrekord som på tilsynelatende miraku­løst vis gikk bra, men som han ikke har planer om å gjenta med det første.

“Det var som å få en airbag i trynet,” forteller han. “Men følelsen av å innse at kroppen var hel ga et kick av adrenalin som langt overskred smerten. Allikevel er det ikke noe jeg har behov for å gjenta, for å si det sånn. Fra den høyden er det så vanvittig lite som skal til for at du ødelegger deg fullstendig. Allerede fra 15 meter kan det gå skikkelig galt om du ikke vet hva du driver med, og det er derfor jeg ikke tror det vil bygges offentlige stupetårn høyere enn ti meter, selv om vi som dødser aktivt stadig pusher grensene oppover. Lander du feil fra toppen av Hvalstrand eller et av de andre tårnene, kan du i verste fall knekke et ribbein. Fra 15 meter derimot, kan indre organer revne.”

Samtidig er både Lybekk, Torp og Friberg enige om at nettopp høyde er fremtiden for sporten. Og da gjerne nettopp 15 meter. Fordi de ekstra fem meterne, på tross av økt fare, gir mye større rom for kreativ utfoldelse.

“Det er ikke bare det at du kan legge på en ekstra flipp,” forklarer Truls Torp. “Med lengre airtime kan du beregne mye drøyere aksebaner, og klarer du å holde en enkel 360 rolig og kontrollert hele veien ned ser det bare så utrolig bøst ut. For det er dødsing vi holder på med, ikke stuping. Vi teller ikke antall volter og grader, vi fokuserer på stil. Jeg har sinnsykt lyst til å se hva gutta ville kommet opp med om vi begynte å konkurrere fra 15. Men det er klart – for sportens del er det vel så viktig å fokusere på rekruttering, og fortsette å fôre den eksplosive trenden.”

“Og det gjør vi med flere stupetårn som Ingierstrand, Hvalstrand og Kadettangen,” sier Anders Rox Friberg.“At ikke det finnes én innendørs 10-meter på hele østlandeter en skam, og at det ikke bygges flere nye offentlige tårn langs sjøen er en vanvittig dårlig prioritering.

“Ja det snakkes og snakkes om nye ti-metere, men hver gang blir det skrinlagt fordi det er for dyrt,” fortsetterTorp. “Men det er ikke høyden som koster, det er runde på runde hos arkitektkontorene. Det er jo kult at det ser fint ut, men for oss som utøvere – og for kidsa rundt i landet som ønsker å begynne med dette her – er det funksjon foran fashion any day. I Fredriksstad hvor jeg kommer fra, er dødsing minst like stort som innebandy. Allikevel har politikerne klart å bruke fire år på å bestemme seg for at det nye stupetårnet skal bli den samme 5-metern som alltid har stått der. Men det er 10-metere vi vil ha. Bare tenk på hvor mange fotballbaner som bygges hvert år. De gamle politikerne må få opp øynene for hva som skjer på internett, hva ungdom bryr seg om og hvor stort dette er i ferd med å bli. Og med flere tårn i dette landet, kan Norge for alvor ta eierskap i denne særegne sporten – som tross alt ble funnet opp på stupetårnene rundt Oslo – og ta den med ut i hele verden.”