JØRGEN MUNKEBY / ARTIST OG LÅTSKRIVER

Når villdyret  våkner

Shining-sjef Jørgen Munkeby har tatt steget fra hypersmart jazz til skamløs stadionrock. Slik blir man Norges mest kontroversielle musiker. 


TEKST: MARIUS ASP  / FOTO: HELGE BREKKE

Jørgen Munkeby

– Det er tydeligvis kontroversielt å terge besserwisserne i musikk­eliten med å gå fra kunstmusikk til å lefle med harrymusikk, ja.

Jørgen Munkeby, frontmann i Norges kanskje mest uklassifiserbare band, Shining, snakker engasjert – og muntert – om bandets ferske åttende album Animal, og de uvanlig sterke og polariserte reaksjonene det har skapt.
I VG fikk platen terningkast én (“årets dårligste og dummeste rockealbum”), og enkelte fans som hadde forelsket seg i estetikken fra karrierehøydepunktet Blackjazz skrev genuint opp­rørte beskjeder på Shinings Facebook-side (“this is so fucking depressing”). 

– Å pushe grensene til venstre, mot det drøye og sære, var noe jeg holdt på med i over ti år. Men å provosere mannen i gata ved å være sær… Det driter jo de i! De går heller hjem og hører på Volbeat. Provoserer du den andre veien, derimot… Da ypper du til krig.

Vi sitter på et lunsjsted på Grünerløkka som nok har blitt mindre hipt, men desto hyggeligere de siste par årene. Jørgen har bestilt appelsinjuice; han styrer unna kaffe og ser heller ikke ut til å trenge noen umiddel­bar energiboost. 

– Jeg gjør ikke ting kun for å provosere. For meg blir det feil motivasjon. Men jeg må innrømme at det er gøy når det blåser litt.
Han tenker seg om.
– Egentlig kommer jeg ikke på noen ordentlig kontroversielle norske musikere i 2019. Bortsett fra Plumbo og Katastrofe. Hehe! 

HJERTE VS. HJERNE
Det ligger i kortene at vi må snakke mer om Animal – en plate som på sett og vis høres ut som en øldunstende og speedfreak- formatert fest på Hollywoods Sunset Strip idet verden slukes av apokalypsen. Men først: Hvem er egentlig Jørgen Munkeby? Og kanskje like viktig: Hvem var han? 80-modellen fra Tønsberg sparket i gang musikerkarrieren som saksofonist og sentralt medlem i et av Norges viktigste band, Jaga Jazzist, i en alder av 15. Som enehersker i hjertebarnet Shining, gikk imidlertid Jørgen i stadig mer ekstreme retninger. De to platene bandet ga ut på det kredible selskapet Rune Grammo­fon fikk lovord fra internasjonale bautaer som Pitchfork og New York Times. Selv ser han tilbake på denne perioden som en fase der han gradvis kunne vende bandets akustiske, John Coltrane- inspirerte jazz over i et mørkere og hardere uttrykk. 

– I Rune Grammofon-perioden tror jeg nok at jeg helst ville bli oppfattet som smartere enn alle andre. Det er jeg heldigvis heller ikke så opptatt av lenger. Den emosjonelle siden av musikken har blitt viktigere for meg enn den intellektuelle. 

JAZZENS MØRKESTE BAKGATER
Shinings definitive gjennombrudd kom med femtealbumet Blackjazz i 2010. Blackjazz var mer enn bare en platetittel – begrepet sammenfattet selve sjangeren og konseptet bandet opererte innenfor, både musikalsk og lyrisk. 

Selv om hardrock og jazz er en kombinasjon musikere har leflet med siden 60-tallet, var det noe spesielt ved hvordan Munkeby og hans medsammensvorne skrudde sammen sitt riffsterke, groovy og krakilske beist av et sound, som kan beskrives som like deler intelligent og aggressivt. 

– Med Blackjazz var målet å få en plass i musikkhistorien og være en stilskaper for fremtiden. Det er for tidlig å si om vi har lykkes, men det kan se ut som Blackjazz i det minste vil bli husket for å være et nyskapende album med musikk som aldri hadde blitt laget på den måten før. Den figurerer i alle fall jevnlig på lister over slike album.

“Innerst inne er det blodig alvor” 

ET MONSTER I KITSCHENS RIKE
Da Animal ble sluppet i fjor høst, ble det møtt med en blanding av sjokk, sinne og nysgjerrig beundring. Hva i alle dager hadde Munkeby funnet på nå? Saksofonen var med ett lempet helt ut av lydbildet, og uttrykket lå langt tettere opp mot striglet stadionrock enn forvridd metaljazz. Referansene hovedpersonen selv tyr til for å beskrive musikken, må kunne kalles oppsiktsvekkende. 

– Tittelsporet åpner med en tekstfrase som er rappet fra en av Nickelbacks mest kjente låter, og på When The Lights Go Out har vi sitert Backstreet Boys – både i melodien og i noe av teksten. 

Bandlederen trekker fram kitsch-begrepet som en nøkkel for å forstå musikken bandet lager nå.

– Mye av det vi gjør og har gjort i Shining har vært på grensen av hva som har vært “lov” til å gjøre. Jeg synes selv denne bevisste leken med “ulovlige” elementer gjør musikken mer spenstig, spennende og risky. 

Han utdyper: – Det er her jeg mener å ha mye til felles med kitschkunstnere. De er ikke ironiske. De kan godt se det humoristiske i det de gjør, men innerst inne er det blodig alvor. Til tross for at Animal på overflaten kan fremstå som en lettbeint partyplate, er det den desidert mest alvorlige plata jeg har laget. 

FORSTÅR TRUMP-TILHENGERNE
Som nevnt innledningsvis: Ikke alle var imponert over den musikalske utviklingen.

– Det triste ville vært om jeg lagde musikk jeg ikke selv liker. Men jeg har begynt å skjønne at det finnes folk utenfor vår vel­utdannede boble. Kultur for folk flest interesserer meg mer nå enn før. Det gjelder også politikk. Jeg forstår hvorfor folk stemmer på Trump, selv om han er den verste politikeren jeg kan tenke meg. 2015 ble et vendepunkt for Jørgen Munkeby. Han ble pappa for første gang, samtidig som hans egen far ble akutt og alvorlig hjertesyk. 

– Det var jævlig mye som skjedde. Jeg følte meg plutselig voksen, med ansvaret for et barn, for kommunikasjonen i familien og med sykehuset, som et slags familieoverhode. Å bli konfrontert med døden på den måten, påvirket også tekstene mine. Jeg ble lei av det dystre for det dystres skyld. Og det å få en unge gjorde nok at jeg sluttet å bekymre meg for hva andre syns. 

NØDVENDIGHETEN AV EN STIL
På pressebildene til den nye platen står bandet oppstilt med racingmotorsykkel, rød skinnjakke og 80-talls tørris-røyk i bakgrunnen. I levende live har Jørgen Munkeby oppsynet til en barskere fetter av Jared Leto, med skittenblondt hår som et mer eller mindre bevisst nikk til nittitallets cyberpunk-estetikk. 
Den visuelle bevisstheten kommer også til direkte uttrykk i musikken. Jørgen er en dedikert film­­elsker, og mye av Shinings musikk har utspring i filmer han har sett. 

– Hovedmelodien og stemningen i I Won’t Forget ble satt med én gang jeg så introen til filmen Prometheus. Og en haug av låttitlene våre er tatt mer eller mindre direkte fra relativt kjente filmer. I nyere tid er det imidlertid blitt færre Shining-låter som er inspirert av ting utenfor musikken. 

– Generelt merker jeg at inspirasjonen min mer og mer kommer fra musikken selv, og hvordan jeg hører for meg at den skal funke på plate og i konsertsammenheng. Nå er det viktigste for meg at musikken bare er kul å høre på.