HOPE, THODESEN OG PLUR NILSSEN / TURENE VI ALDRI GLEMMER

Reiseminnene fra helvete

Hjernerystelse i Las Vegas. Slagsmål med den japanske mafiaen. Isbjørnangrep. Noen ganger koster det å være en utforsker. 


TEKST: MARIUS ASP  / FOTO: PRIVAT

Det finnes neppe noen bedre måte å utforske tilværelsen på enn å dra på tur til nye steder. Møter med en fremmedartet kultur eller natur er ikke bare essensielle avstikkere fra hver­dagens åk og mas – de kan i tillegg gi oss nye og viktige innsikter om vår egen eksistens. Men til tross for at det å reise i dag er tryggere enn noensinne, går det ikke alltid helt etter planen. Vi har snakket med tre nordmenn som alle dro fra Norges lune favn og inn i det ukjente – og på hvert sitt vis gikk på trynet. 

1.

PÅ KANT MED MAFIAEN

Hasse Hope

– Jeg er en veldig kjedelig reisende. Jeg planlegger mye før jeg drar og gjør ikke ekstreme ting, men trygge, fine, rolige ting. Som en bestemor. 

Komiker, TV-personlighet ogfor­fatter Hasse Hope, som er aktuell med den kritikerroste ungdomsboken Compis, fra­råder adrenalinjunkier å dra på tur med ham. Han velger seg Bhutan foran Kiel og går gjerne forrare steder – så lenge de er trygge. 

– Mitt favorittland i verden er Japan, på grunn av arkitekturen, ryddigheten og høfligheten, kombinert med en sprøhet du ikke finner andre steder. Og så snakker jeg litt japansk. Hver gang jeg skal på ferie spør jeg meg selv: “Kan det bli Japan denne gangen også?”. Jeg velger det hver gang jeg kan. 

Tross en temmelig forsiktig innstilling til utforskerlivet: Det ble mer enn dramatisk nok da Hasseendelig fikk besøke sitt elskede Japan for første gang i 2007. 

– Jeg hadde ikke reist så langt alene før, og var egentlig en blåøyd pjokk på 21 år som syntes det var kult å bo på hostel for første gang.  

En dag sto en skalla spanjol og ventet da Hasse var ferdig i dusjen. 

– Han spurte om jeg hadde planer for kvelden, og jeg greideikke å komme på noen løgn på sparket. Vi endte opp på en veldigrar konsert med et japansk metal-band. Han var hyggelig nok, han, og vi greide å holde samtalen gående.Så dro vi på fylla, som det heter, rundt i Tokyo. 

Klokka fem på morgenen fant Hasse og hans nye venn ut at det var på tide å komme seg hjem. Det var bare ett problem: Hostellet deresåpnet ikke før klokka ti, og alle andre hoteller i byen var fulle.  

– Vi trasket rundt i helt folketomme gater. Det var en absurd stemning. Så traff vi en dame,som til alt overmål visste om et sted vi kunne ta inn på. Mens følget går gatelangs og småprater på vei til krypinnet, hører vår mann noen underlige lyder bak seg. 

– Vi snur oss og ser en stor gjeng med japanske unge menni hel­dekkende Adidas-dresserkomme mot oss. En av dem gårforan de andre, han jogger motoss og vi begynner å gå litt fortere.Idet han når fram til oss, sparkerhan meg i magen. Jeg faller over ende og skjønner ingenting– jeg har aldri slåss før – ogblir liggende på bakken. En somderimot ser ut til å ha erfaringmed nevekamp, er spanjolen.

– Min nye venn klikker og river av seg t-skjorta. Det blir en skik­kelig slåsskamp – de kan slåss på ordentlig, beggeto. Men nå er resten av gjengenpå vei mot oss. Jeg får øye på en taxi, klarer så vidt å komme meg opp og røsker tak i overarmen til spanjolen og får han med meg. Vi kommer oss så vidt unna og kjører rundt lenge – en av oss i bar overkropp.  

Etter å ha kjøpt ny trøye til spanjolen på 7-Eleven og sovetsittende på en kafé, viser det seg at Hasses nye bekjentskap er prof­­­­­e­sjonell bokser i Spania. Og når de kommer tilbake til hos­tellet, kan resepsjonisten avsløre at duoen har støtt på den japanske mafiaen – yakuzaen – der alleunder 25 går kledd i nettopp Adidas-dresser. 

Opplevelsen har ikke skremt Hasse fra å dra tilbake til kirsebær­blomstenes land, som han nå har besøkt fem ganger. 

– Det er veldig rart. Japan er jo jævlig trygt, og dette er den eneste gangen jeg har vært i nærheten av fare på tur. Jeg har aldri fortalt dette til foreldrene mine, da ville de ikke fått sove om natta. Så jeg håper ikke de leser dette. 

2.

I BJØRNEKLEMMA

Sebastian Plur Nilssen

Sebastian Plur Nilssens soleklart mest minneverdige reise­minne fant sted i juli 2010. Da ble han angrepet av et 360 kilo tungt eksemplar av ursus maritimus – isbjørn – på Nordaust­landet på Svalbard. 

Sebastian og barndoms­­kompisen Ludvig Fjeld, begge 22 den sommeren, hadde satt seg fore å bli de første i verden som padlet rundt Svalbard. De regnet med å bruke 2-3 måneder på turen, avhengig av isforholdene rundt øygruppa. 

– Starten av turen gikk veldig bra. Vi hadde ganske flaks med isen, og lå i rute. Etter hvert skulle imidlertid vinden øke i styrke. Vennene satte opp telt i Ekstremhuken, en halvøy nord på Nordaustlandet, Svalbards nest største øy, i på­vente av bedre vær. De hadde sett spor etter bjørn, og en kveld kom en binne med en stor unge 15 meter fra teltet. 

– Vi snakket til dem, og de gikk videre. Vi hadde snudd døgnet på grunn av vinden, og kunne ikke holde våkenvakt. Men vi hadde satt ut snublebluss, som vi hadde testet på forhånd, sier Sebastian. 

En formiddag går det imidlertid skeis. En bjørn kommer på stranda og setter resolutt kursen mot guttenes telt. Snubleblussene blir ikke utløst som de skal, og Sebastian blir vekket på en måtesom kjapt kan være den mest ubehagelige noensinne. 

– Den feide ned teltet og hoppet inn. Man ligger litt på alerten i en sånn situasjon, men jeg rakk så vidt å stikke hodet opp og rope “bjørn!”. Jeg husker ikke om han bet meg i hodet eller skuldra, men han ville ha meg med. 

En pumpehagle som ligger ved siden av Sebastian har blitt trampet i filler av isbjørnen, og etter etkort basketak bestemmer 22-åringen seg for å erte bjørnen minst mulig idet han bæres 40 meter bortover stranda, dinglende fra kjeften til bamsen. 

– Jeg husker jeg tenkte at det var en veldig fin strand. 

Etter å ha lokalisert rifla i alt kaoset, kommer kompisen Ludvig ut fra teltet. Han trosser frykten for å treffe Sebastian, som henger i veien for et rent sikte, og skyter bjørnen en gang, men det må flereskudd til for at det store dyret slipper taket. 

En alvorlig skadet Sebastian og vennen som reddet livet hans fraktes til Longyearbyen noen timer etterpå. Den dramatiske historien ender godt. 

Og Sebastian Plur Nilssen lot ikke opplevelsen skremme ham fra å vende tilbake til utforskerlivet. 

– Jeg gikk Svalbard på langs noen år etterpå. Da lurte jeg litt på hvordan det ville bli å ligge i telt. Vi hadde med hunder, og gikk stort sett på fjellet, på ski. Det er mest bjørn langs kysten. Vi la oss inn på en sysselmanns­hytte der bjørn hadde tatt vekk en del av veggen. Da kom det to bjørner utenfor, men de var bare nysgjerrige. 

Friluftsinteressen gjenspeiles i yrkesvalget. I dag jobber nemlig Sebastian med hundeutstyr, sele­tøy og ekspedisjonsklær som produkt­sjef i selskapet Non-Stop Dog­wear.

Når han blir bedt om å trekke fram et noe hyggeligere reise­minne, utspiller også det seg et stykke uten­for allfarvei. 

– Da jeg var i Tsjukotka iBeringstredet øst for Sibir, i forbindelse med jobben, klarte jeg å lure meg med i et verdens­mesterskap for urfolk, med alle slags rare øvelser – bryting, hopping, løping med pinne. Jeg sa jeg var same. Det var veldig kult å se hvordan de lever på gamle­måten, og relevant for den teknologien jeg jobber med. 

3.

BLOD OG POKER I SYNDENS PØL

Henrik Thodesen

Når Henrik Thodesen drar på tur, er det én aktivitet som lokker mer enn noen andre: klatring. 

– Når du klatrer, opp­søker du litt dødsangst hver dag.Men jeg er mer redd på vei til klatre­stedene, med smalestier og bambuss­tiger. Det der ermye farligere enn selve klatringen. 

Å være en utforsker i ordets snevreste betydning, er ikke noe som opptar komikeren – i dissedager på TV-skjermen som hoved­person i humorserien “Henrik uber alles” på TV3 – så veldig. 

– Jeg drar ofte til steder hvor det er en del andre folk. I fjor dro vi på klatretur til Thailand. Da klatret vi inn i fjell og rappellerte samtidig som vi så på folk som solte seg under oss. Da fikk vi pushet explorer-genet vårt litt, samtidig som vi kunne legge oss på stranda etterpå. 

Han trekker på det. 

– De stedene som ikke er oppdaget ennå … Jeg er ikke sikker på om jeg vil ofre livet mitt for å være den som gjør det. 

Henriks mest minneverdigereiseøyeblikk er noe han selv karakteriserer som “en veldig dum historie”. 

– Jeg var med PokerStars til Las Vegas under WSOP, VM i poker,i 2013. Jeg tror Vegas er lagd for å være der i to dager og så dra hjem. Vi var der i ti. Det er ingenting annet å gjøre der enn å bruke opp pengene på spill, restauranter eller dumme nattklubber. 

Etter en raus gevinst i vennekretsen endte Henrik og vennenehans den ene kvelden opp på en nattklubb inni et hotell der en Deadmau5-aktig DJ spilte opp til dans. 

– Plutselig står jeg der på sofaenog danser til musikk jeg ikke liker.Ei jente vi er sammen med ramlerrundt der inne, og mens jeg er tulling og danser på sofaen, ramlerhun oppå meg. Men det husker ikke jeg, for jeg faller og slår hodetnoe så jævlig i en fliskant. 

Det neste Henrik husker er at han er omgitt av folk i en ellers tom garasje. 

– Først skjønner jeg ikke hvorfor jeg blør sånn på hånda, men etter hvert går det opp for meg at jeg har kuttet meg i panna.Da bærer det på legevakta – ER – i Vegas. Jeg har nok fått hjerne­rystelse, så jeg husker bare bruddstykker. Men jeg fikk et veldigfresht rom der jeg lå og så på TV, og fikk sånn fancy greie på fingeren. 

Selv om han var mørbanket, blodig og desorientert da han ankom akutten, hadde Henrikvist seg fra sin mest ansvarlige side – riktignok uten å minnes det etterpå. 

– Da jeg hadde blitt sydd i panna og ble skrevet ut dagen etterpå, sa resepsjonisten “hereare your cards”. Jeg har sikkert lest noe om hvor dyrt det kan væreå havne på akutten i ut­landet, så idet jeg gikk ut av taxien haddejeg funnet fram bankkort og førerkort. Ikke noe i veien med reiseforsikringen her, nei! 

De neste tre dagene brukteen hjernerystet Henrik Thodesenpå å spille blackjack (han ble nummer 3000 i pokerturn­eringen). Bildet han postet fra legevakta på Instagram skapte imidlertid en viss uro hjemme i Norge. 

– Mamma så det på Instagram og ble livredd for at jeg var blitt ordentlig syk, eller hadde dødd. Men hun tenkte ikke på å ringe meg, neida – hun ringte Sigrid Bonde Tusvik! 

Veldig rart, syns jeg.