HENRIETTE HØIGILT  / OM MEDITASJONSKURSET SOM FORANDRET LIVET HENNES

På mental oppdagelsesferd

Jeg har reist mye, men reisen inn i meg selv er den jeg aldri ville vært foruten.


TEKST: MARIUS ASP  / FOTO: HELGE BREKKE

“Ding dong, ding dong”, lød en gong i den stummende svarte natta. Jeg gned søvnen lenger inn i øynene og strakk meg etter telefonen for å sjekke klokka. En vannflaske falt i gulvet med et brak og jeg husket med ett at jeg ikke kom til å finne mobilen. Den hadde jeg nemlig blitt fratatt. Men jeg visste hva klokken var. Den var 04.00 – tidspunktet jeg ville bli vekket de neste ti dagene. B-mennesket i meg gråt. Hva i alle dager hadde jeg blitt med på?

Det var høsten 2017, og jeg befant meg midt i ingenmannsland, to timer utenfor Cape Town i Sør-Afrika. På et meditasjonsretreat kalt Vipassana. Her hadde jeg skrevet under på at jeg de kommende ti dagene ikke skulle stjele, ikke juge, ikke ha sex, ikke ruse meg og ikke drepe (selv ikke edderkopper). I tillegg hadde jeg gitt fra meg alt av teknologi, bøker, skrivesaker og musikk, og jeg var innforstått med at jeg ikke kunne trene, snakke, eller på noen måte kommunisere med andre. Dette måtte jo bli moro!

Ingen helseferie på luksushotell
Jeg hadde aldri hørt om Vipassana før jeg begynte å gjøre research på meditasjon. Det finnes mange former der ute, men Vipassana vekket interessen min fordi det virket ekte. Jeg følte at menneskene bak genuint ønsker å gjøre hverdagen og livet lettere for alle. 

Her snakker vi definitivt ikke om en helseferie på et luksushotell med en herlig blanding av yoga, massasje, grønne juicer, ultrafiolette strålerog litt meditasjon. Vipassana er det totalt motsatte: Mentalt hardt arbeid, total dedikasjon og fullt fokus på å utvikle seg selv som menneske og på å skape et bedre og lykkeligere liv. Helt uten kostnad. Kost, losji og undervisning er dekket under hele oppholdet, for alle mennesker i verden, uansett bakgrunn. Alt er donasjonsbasert. Til og med de som jobber der gjør det gratis. Det skal sies at man bor i enkle kår, kun får servert to måltider om dagen (som viser seg å holde i massevis), mediterer i ti timer, og at de eneste samtalene du har i løpet av disse dagene er med egoet ditt – som prøver å overtale deg til å forlate kurset. Så hvis er du keen på en avslappende ferie for å lade batteriene, er dette definitivt ikke det du ser etter. 

Tomhetsfølelse, en eks og et overfall
Grunnen til at jeg bestemte meg for å dra på et Vipassana-retreat var sammensatt. Jeg har en fantastisk familie, vidunderlige venner, jobber og bor i Los Angeles, hvor jeg trives veldig godt. Likevel følte jeg at noen manglet i livet mitt. 

Jeg følte at jeg ikke kom noen vei, kanskje mest fordi jeg ikke visste hvilken vei jeg skulle gå. Og så følte jeg meg utakknemlig og bortskjemt over å være så privilegert uten å klare å nyte det. Inni meg var jeg rett og slett litt trist, og følte meg tom. Samtidig var jeg endelig klar for å bli ferdig med et gammelt brudd for godt, og for å ta tilbake frihetsfølelsen min etter å ha blitt overfalt utenfor min egen leilighet et par år tidligere. 

Vipassana betyr “å se ting som de virkelig er”. Med skjerpet bevissthet skal man observere alt som foregår i seg selv. Observere pusten på et så dypt nivå at ingenting annet eksisterer. Ingen fortid. Ingen fremtid.Kun nuet! Målet er i korte trekk å koble seg fra tankene (egoet) og kroppen (smerte) for å oppnå full befrielse, den høyeste form for lykke. 

Ingen smil, ingen øyekontakt
På Vipassana-kurset jeg deltok på var vi i alt 50 mennesker fra 20 til 70 år. Grovt regnet, 25 kvinner og 25 menn, som gjennom hele oppholdet levde adskilt. I hovedsak for å unngå fristelser og for å ikke ta fokuset bort fra meditasjonen. 

Den første dag startet med at vi i stillhet gikk inn i meditasjonshallen. Ingen smil. Ingen øyekontakt. Her ble vi ble guidet til vår personlige plass. Kvinner på den ene siden, menn på den andre. Kort tid etterpå entret en hvitkledd mann rommet og satte seg på en opphøyet stol foran oss. Han sa ikke et eneste ord. Ingen gjorde det. Stillheten føltes ukomfortabel, og jeg fikk en plutselig trang til å le. Jeg følte meg totalt malplassert og ufattelig useriøs – i en litt for seriøs setting. 

Før jeg rakk å drite meg fullstendig ut, strømmet en dyp stemme ut av store høyttalere i rommet. Dette var mitt aller første møte med den berømte indisk-burmesiske Vipassana-læreren, S. N. Goenka. 

Hver dag startet og avsluttet han timene med å chante, en lyd som fikk meg til å fnise innvendig i begynnelsen, men som raskt ble som kjærkommen musikk i ørene mine. Det betød nemlig at meditasjonen nærmet seg slutten og at jeg kunne strekke på kroppen.

Tankene løp løpsk
Den første halvannen dagen handlet kun om å bli bevisst på egen pust og kjenne hvordan luften beveget seg ut og inn av nesen. All konsentrasjon skulle sirkles inn på dette området. Inn og ut. Ut og inn. Det hele føltes ganske bortkastet og jeg tvilte på om dette var noe for meg.

Etter hvert fikk vi daglig nye instruksjoner av Goenka. Vi lærte kun basisteknikken av Vipassana, og selv om øvelsene ikke er så vanskelige i seg selv, krevde det mye å være disiplinert nok til å sitte i en bestemt posisjon og kun konsentrere seg om meditasjonen. Det er mildt sagt utmattende. Munnen ble tørr, tankene tok helt av, ryggen og beina verket så mye at tårene presset på, og jeg kjedet meg så enormt at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. 

Mye av tiden gikk derfor med til å lage fiktive historier om de andre på kurset. Jeg gjorde det ikke bevisst en gang, det bare skjedde. Det var rart å bo i et lite samfunn med 25 andre jenter uten å vite noe som helst om dem. Ikke en gang navnene deres. Og det var nesten skummelt å oppdage hvordan tankene prøvde å kontrollere meg slik at jeg ikke skulle meditere.

Jeg følte ofte at jeg ikke hadde peiling på hva jeg drev med. Var redd for at jeg gjorde feil og bare kastet bort tiden. Da jeg kikket meg rundt virket det som om alle satt i dyp konsentrasjon og var mye “flinkere” enn meg. I etterkant forsto jeg at det ikke går an å sammenligne seg med andre. Alle har sin egen reise og lærer noe om seg selv på godt eller vondt – eller begge deler. Derfor gir det også mening at vi ikke fikk snakke med hverandre før den siste dagen. Sammenligning er en gledestyv.

Intense drømmer, åpenbaringer og overraskelser
De første nettene sovnet jeg som en stein så fort jeg la hodet på puta. Jeg var totalt utslitt, og merket at det var en enorm påkjenning mentalt. Men ettersom dagene gikk, slet jeg plutselig med å få sove. Jeg følte meg lys våken, og hadde mange rare tanker. Noen vonde og urovekkende, og noen åpenbaringer. 

Senere har jeg forstått at det er normalt å sove mindre. Det sies for eksempel at Buddha kun sov 3-4 timer om natta, fordi han konstant var i en meditativ avslappet tilstand. Og ettersom dagene gikk, uten stress, jobb og sosiale medier, merket jeg at det gjorde noe med kroppen min. Vanligvis duppet jeg av under morgenmeditasjonen, og da sverget jeg alltid at jeg skulle legge meg i pausen etterpå. Men slik ble det aldri, for etter endt meditasjonstime var jeg fylt av masse energi. 

Da jeg endelig klarte å sove om natta, var drømmene mine intense. Og jeg husket mye mer av dem enn hva jeg normalt gjør. Noen ganger var jeg også usikker på om jeg faktisk drømte eller var våken. 

Jeg hørte om mange som plutselig husket ting fra barndommen, eller andre minner fra livet, som hadde blitt borte. Og om andre som fikk veldig seksuelle tanker. Vipassana kan altså røre ved mye i sinnet som kan komme veldig overraskende på. 

“De kommende  ti dagene skulle jeg ikke lese, skrive, høre
på musikk, snakke – eller på noen måte kommunisere
med andre” 

– HENRIETTE HØYGILT

Forbanna vondt
Etter tre dager med pusting, ble vi introdusert for selve Vipassana. Dette involverte sekvenser med lange skanninger av kroppen i en bestemt rekkefølge, samtidig som vi skulle observere fysiske fornemmelser eller smerter vi kjente.

I forkant av oppholdet var min største bekymring ryggen min. Jeg hadde nemlig slitt med ryggproblemer de siste årene, blant annet på grunn av en prolaps. Og det tok ikke lang tid før ryggen ble et problem. Hver eneste dag, rundt tjue minutter ut i meditasjonen, bredte en brennende smerte, som føltes som en diger ildkule seg over ryggen. Den vedvarende brenningen gjorde det så og si umulig å overse smerten slik jeg egentlig skulle. Jeg prøvde ulike sittestillinger, men uansett hvor mange puter jeg stablet under knærne var alt forgjeves. Det var frustrerende, demotiverende og forbanna vondt.

Det ble ikke bedre da vi en dag fikk beskjed om at vi i tre utvalgte meditasjonstimer i løpet av dagen ikke fikk lov til å bevege oss i det hele tatt. Hvis det dukket opp smerter eller ubehageligheter skulle de kun observeres med viten om at ingenting er permanent. Noe som betød: Verker det i beinet? Synd for deg! Klør du på nesa? Du kan ikke klø. Må du tisse? Glem det. Jeg trodde seriøst jeg skulle stryke med. 

Lys i enden av den bekmørke tunnelen
Men så, sakte, men sikkert, var det som om ting begynte å løsne litt. Jeg fikk dreis på skanningene, og smertene kontrollerte meg ikke i like stor grad lenger. Plutselig kjente jeg hvordan deilige vibrasjoner strømmet gjennom kroppen. I en enorm fart. Selv om vi ble lært å ikke favorisere følelser, hverken gode eller vonde, så føltes dette merkelig gøy. Nesten litt uvirkelig. Og på magisk vis kjente jeg hvordan den brennende ildkulen i ryggen gradvis minsket dag for dag. Det var fremdeles dritvondt, men nå klarte jeg i større grad å unngå å gi smerten oppmerksomhet, og derfor sitte ubevegelig litt lenger hver time.

Dagene ble raskt en rutine ettersom alle var helt like: Rundt ti timers meditasjon mellom klokken 04.30 til 21.00, med fem minutters pauser hver time, halvannen times frokost fra 07.30-09.00, to timers lunsj og avslapping fra 11-13, samt “kveldsmat” fra 17.00-18.00 , før lysene bleslukket 21.30. Siste ordentlige måltid ble servert mellom 11.00 og 12.00, mens kveldsmaten besto av en frukt eller to, te ogkaffe. Under måltidene, som var vegetariske velsmakende retter,kunne man velge å spise ute eller inne, hvor alle bord var vendt mot veggen slik at man ikke skulle bli fristet til å søke øyekontakt. Jeg satt som regel utendørs på en stubbe og nøt de naturskjønne omgivelsene. 

Så fort jeg var ferdig med å spise gikk jeg meg en fast liten runde på de avgrensede stiene for å kikke på naturen og få meg litt mosjon. Det var et yrende dyreliv rundt eiendommen, og det er rart hvor til stede jeg føltemeg i disse stundene. Jeg hadde blitt flink til å observere hver følelse ettertimevis med meditasjon, og mens jeg tuslet rundt på denne måten ble jeg ofte fylt av en salig lykkerus og kjente ny energi bruse i kroppen.

Kroppen healer seg selv
Hver kveld gledet jeg meg til videobeskjedene fra Goenka. Før vi la oss forklarte nemlig læremesteren hva vi hadde vært gjennom i løpet av dagen, og guidet oss videre. Jeg satt med utrolig mange spørsmål, men hadde jo ingen å snakke med, og merkelig nok visste Goenka akkurat hva som rørte seg inne i hodet mitt. Jeg følte meg alltid bedre og hadde flere små gjennombrudd i løpet av disse timene. 

Den siste dagen hadde den brennende ildkulen over ryggen nesten forsvunnet fullstendig, uten at jeg helt skjønte hva det betød. Og i dag, mer enn ett år etter at jeg tok kurset, er jeg fremdeles kvitt alle ryggproblemenejeg tidligere slet med daglig – og som jeg hadde prøvd å få fikset gjennom alt fra kiropraktortimer til healing og ulike treningsformer. 

Nå vet jeg at mye av smertene var forårsaket av stress og bekymringer som jeg lot styre livet mitt. Og jeg er overbevist om at man må gå inn i seg selv for å finne kilden til problemet og ta det med rota for å komme til bunns i sykdommer og smerter. Kroppen kan heale seg selv, hvis man gir den tid.

Jo lenger tid det har gått, jo mer innser jeg hvor bra oppholdet var for meg. Ikke bare ble jeg kvitt ryggproblemene – jeg har også klart å legge det gamle forholdet fullstendig bak meg og å ta tilbake frihetsfølelsen etter overfallet. I tillegg ser jeg nå at kurset har gitt meg et verktøy til å håndtere følelsene mine. Jeg lærte meg å dykke dypere inn i meg selv og å innse at jeg ikke er tankene mine. Det føles rett og slett som om jeg har fått tilbake en gnist jeg hadde mistet et sted på veien. 

Fakta

Dette er Vipassana

  • Vipassana, som betyr “å se tingene som de virkelig er”, er en av Indias eldste meditasjonsteknikker. Den ble gjenoppdaget for over 2500 år siden av Gotama Buddha.
  • Slagordet er “Måtte alle mennesker bli lykkelige”.
  • Vipassana er en vei til selvutvikling gjennom selv­observasjon, og fokuserer på det nære samspillet mellom kropp og sinn. 
  • Vipassana har ingen tilknytning til noen religion eller sekt. Det er et verktøy eller en levemåte som gir innsikt i sinnet og kroppens natur. Teknikken kan utføres av alle, når som helst og hvor som helst.
  • For å lære Vipassana må man gjennom et 10-dagerskurs, under ledelse av en kvalifisert lærer. Ingen tidligere meditasjonserfaring er nødvendig.
  • Vipassana undervises over 300 steder verden over, og kursene blir holdt på mer enn 30 ulike språk.
  • Fra mandag 3. juni til fredag 14. juni i 2019, vil det bli holdt et 10-dagers Vipassana-kurs i Norge på Hornsjøvegen 1845 i Øyer.
  • Kursene drives ved hjelp av donasjoner og kunnskapen deles gratis.Les mer på dhamma.org

3 Vipassana-erfaringer

Vi har snakket med tre menn som også har gjennomført Vipassana. Her er deres personlige erfaringer!

Patrick Häfner (34), Entreprenør
Tok kurset i Sør-Afrika i 2017.

– Jeg bestemte meg for å ta kurset fordi jeg jobbet mye og lette etter en måte å roe ned på før jeg skulle ut og reise en periode. Det viste seg å være både en fantastisk og slitsom opplevelse. Det å sitte i timevis og kun fokusere på pusten var utrolig utfordrende for meg og sinnet mitt. Dette er virkelig ingen ferie for dem som tror det.

Så fort jeg finner det riktige tidspunktet vil jeg ta et nytt kurs. Jeg vil fortsette å meditere og finne fokus igjen, og tror det er lettest å få til i omgivelsene på et av retreatene. Jeg anbefaler kurset for mennesker som føler seg litt “lost” eller som skal ta store valg i forbindelse med veien videre i livet.

Daniel Jonsson (49 år), psykolog
Tok kurset første gang i Danmark i 1999.

– Jeg svarte spontant “ja” på å bli med på et Vipassana-kurs etter å ha hørt om det i Australia. Det har jeg aldri angret på, og i dag har jeg vært gjennom mange kurs.

Det første kurset var krevende med mye smerte og rastløshet. Jeg hadde fullt opp med å bare komme meg gjennom, men da kurset var over føltes det som en bautastein var løftet av skuldrene mine. Mine indre forventninger og krav til meg selv roet seg betraktelig, den indre kritiske stemmen stoppet litt opp, og jeg kunne kjenne en ro og fred der jeg følte meg god nok som jeg er. Det var som en slags tilgivelse til meg selv, en slags bekreftelse på at det jeg hadde gjort i livet frem til nå var helt ok. Det var fantastisk deilig! Kurset ble på en måte starten for å bygge opp et vennskap til meg selv, med mindre bebreidelser og urealistiske krav der jeg pisket meg selv hele tiden. For meg har Vipassana blitt en livsstil, men det har tatt lang tid å få inn de gode vanene med å meditere regelmessig hjemme. Å ta et kurs eller to hvert år er egentlig den enkle biten, for da har du så mye støtte rundt deg. I utgangspunktet vil jeg anbefale kurset til alle! Men du må være psykisk stabil nok, for det er krevende og annerledes enn det vi er vant til i hverdagen.

Marius Sørlie (26), mental trener
Tok kurset i Sverige i 2017.

– Jeg ville bli mer kjent med mine egne tanker og prosesser, så det trigget meg å dra til et sted hvor jeg ikke kunne la meg distrahere. Det å erfare mental trening i praksis er en viktig del av jobben min som mental trener, samtidig som det generelt er nyttig å bli kjent med sine egne tanker og reaksjonsmønstre i hverdagen. Jeg tenkte at det å faktisk ta seg tid til å registrere hva som skjer i topplokket kunne gjøre meg enda bedre rustet i hverdagen. 

Jeg hadde meditert jevnlig i noen år, men ikke over lengre tidsintervaller som under dette oppholdet. Og det skulle vise seg å være en intens opplevelse, og ble nesten som en treningsleir for hjernen. Jeg fikk kjenne på de fleste følelsene, og det var utrolig spennende og lærerikt å stoppe opp, gå vekk fra den vanlige hverdagen og bare være med tankene. 

Jeg kommer nok til å melde meg på et kurs igjen, og vil anbefale det til de som er nysgjerrige på egne mentale prosesser. Det skal sies at det ikke er en ferie hvor du slapper av, men hardt arbeid, og at du bør våge å møte det som finnes i deg for å få mest mulig ut av opplevelsen. Men om du virkelig vil erfare noe nytt, forstå mer av deg selv og jobbe med tankene dine, så kan jeg anbefale det varmt.