EKSTREME PRESTASJONER / FORTELLINGER FRA FORSVARETS FRONTLINJER

KRIG & FRED

Hva får nordmenn til å risikere livet sitt i operasjoner på fremmed jord? Hvilke egenskaper kreves av dem? Vi har møtt to av dem som er med på å forme en ny generasjon soldater. 


TEKST: MARIUS ASP  / FOTO: FORSVARET VED ALEKSANDER HAGE, ONAR DIGERNES AASE, ELLINOR ENGELSTAD OG TORBJØRN KJOSVOLD

I 2020 er det 75 år siden Norge ble frigjort fra den tyske okkupasjons­­makten helt på tampen av andre verdenskrig.
Jubileet vil naturlig nok bli behørig markert og feiret gjennom året, og de norske motstandsfolkene – de mange som har gått bort, og de langt færre som fortsatt lever – skal igjen hedres for sitt mot og sin besluttsomhet. Med god grunn.
Men selv om de fleste av oss har en tendens til å glemme det, i den trygge og komfortable hverdagen vi i tiltagende grad tar for gitt: Krigen fortsetter. Også for norske militærstyrker, som mens dette skrives bidrar i operasjoner i Sør-Sudan, Afghan­istan, Irak, Kosovo og en rekke andre steder rundt i verden.

Hvem er det egentlig som velger seg dette livet? Hvorfor? Er det jakten på spenning, en søken etter tilhørighet eller et genuint ønske om å beskytte landet? Hvordan fortoner hverdagen seg i en krigssone? Er det rom for frykt i en slik tilværelse?

OFFISERER OG GENTLEMEN
På jakt etter svar på disse spørsmålene, tar FRAM seg inn i det digre og – for sivilister – noe uoversiktlige militæranlegget Akershus Festning, som blant annet huser Forsvarets høgskole.
Det er en klar og krisp høstmorgen. En liten klynge med japanske turister knipser bilder av hverandre foran bygnings­strukturer som strekker seg tilbake til middelalderen. I en hvit kalksteinsbygning konfiskerer en vennlig, men bestemt vakt legitima­sjonen vår, før vi tas imot av to ulastelig antrukne offiserer.
Oberstløytnant Asbjørn Lysgård, hovedlærer for militær­strategi med omfattende erfaring fra spesialstyrkene, og generalmajor, lege og psykiater John Maxfield Steineger bruker på hvert sitt vis sin lange utdanning og betydelige erfaring i felten på å forberede nye kull med ledere i Forsvaret på hva de har i vente. 

– Nå har det blitt mulig å komme inn på krigsskolen rett fra videregående. Det er ut­fordrende, men spennende i den forstand at vi kan bygge ledere på en annen måte. Å lede en tropp på 20-50 soldater tidlig i tjue­årene, og kompanier på 100-130 før fylte 30, er et stort ansvar tidlig i karrieren, forteller Asbjørn.

TRENING, DRILLING OG MER TRENING
Til tross for at det nødvendigvis er en mangfoldig bukett av mennesker som velger seg en karriere i Forsvaret, finnes det noen åpenbare fellestrekk mellom dem.
– De er opptatt av idrett, trening og av å teste seg selv fysisk og mentalt. Selv har jeg all tid vært opptatt av skog og mark, og jeg var en aktiv speider og skytter, sier Asbjørn Lysgård, som gikk ut av Krigsskolen som beste kadett i idrett og skyting i 2005. 

I tillegg til å kunne overleve i naturen, skyte og være i fysisk god form, trekker offiseren fram et annet sentralt militært begrep som spesialsoldater må mestre: CQB – close quarter battle. Nærkamp, gjerne i bygninger eller urbane miljøer, der soldatene må overvinne fienden i uoversiktlige situasjoner.
– De fleste som blir deployert til internasjonale oppdrag vil ta del i offensive direct action-operasjoner, der du tar ut terror­ister og påfører fienden en reaksjon – det vi kaller nålestikks­operasjoner. Men dette er hemmelige operasjoner som er vanskelige å snakke om i detalj.   

Trening handler uansett om langt mer enn å bygge fysisk kraft og utholdenhet. Vel så viktig er drillingen på gitte situasjoner, slik at ingen mulige scenarier kommer overrumplende.
– Den svenske slalåmlegenden Ingemar Stenmark formulerte det slik: “Jag vet ingenting om tur. Bara att ju mer jag tränar, desto mer tur har jag”. Eller sagt på en annen måte, med et ordtak som ofte tilskrives de amerikanske Navy SEAL- styrkene: “You don’t rise to the occasion, you sink down to your level of training”, forklarer Lysgård.
– Du opparbeider deg et visst nivå. Og du blir ikke bedre enn det nivået i en reell kritisk situasjon. 

“Når vi hopper i fallskjerm, sluses fra ubåt eller på annet vis skal inn på et oppdrag, er det den samme mentale prosessen som Aksel Lund Svindal går gjennom når han står på toppen av utforløypa i Kitzbühel. Han lurer ikke på om han skal gi gass, eller om han skal vinne.”

– ASBJØRN LYSGÅRD

SKALV SOM ET ASPELØV
Til tross for at Asbjørn Lysgårder dekorert med en av de høyst­­hengende utmerkelsene for ledelse, mot og tapperhet i det norske forsvaret – St. Olavs­medaljen med ekegren – legger han ikke skjul på at han flere ganger har kjent på situasjonens alvor ute i felten.
– Første gang jeg ble satt inn med helikopter i Afghanistan, sto jeg på rampen bak på helikopteret og skalv som et aspeløv i beina. Lemmen gikk ned, jeg visste ikke hva som kom mot meg og skalv til føttene traff bakken. Men så får du kontroll over situasjonen, roer deg ned og fortsetter å løse oppdraget. 

Lysgård har også opplevd å bli beskutt – også det i Afghanistan – kun kort tid før sønnen hans skulle bli født.
– Datoen for når vi skulle hjem var allerede satt. Da tenkte jeg “pokker, skulle det bli shootout denne gangen her? Jeg skal jo hjem om to dager!”. Øyeblikk som det varer kanskje i et tiendels sekund. Deretter er det fullt fokus på å ta ut fiendtlige elementer og mål som utgjør en trussel. 

Å være forberedt på det ukjente som brått kan komme mot deg er både sunt og viktig, ifølge Lysgård. Blir du for bedagelig anlagt, mister du edgen og blir sløv.
– Alle føler på redsel. Ikke frykt, men du blir observant på faktorene rundt deg. En viktig del av jobben er å kunne heve og senke stress- og beredskapsnivået brått – for eksempel hvis du befinner deg i en by, blant sivile og barn.    

John Maxfield Steineger nikker bekreftende. Legen understreker at tilværelsen som spesial­soldat innebærer å være i besittelse av en stor verktøykasse, som i tillegg til det rent militærfaglige inneholder forståelse av, og nysgjerrig­het for kulturen man befinner seg i, samt høy grad av trygghet på hvem man selv er og hva man står for.
– Å kunne senke guarden og skjønne når du må gå inn ved å vise tillit, er avgjørende for at spesialstyrkene våre skal lykkes.Ved å vise denne sårbarheten øker du muligheten for kontakt med andre mennesker. Det forutsetter at du er særdeles godt trent og forberedt. Makt er da noe du bruker i ytterste konsekvens.  

INGEN PLASS TIL RAMBO
Det kanskje viktigste under forberedelsene til en internasjonal operasjon, er den kollektive opptreningen i forkant. Det er der gruppedynamikken og samholdet dannes, der man trener på drillene og rutinene som er nødvendige ute i felten.   

Asbjørn Lysgård bruker opptaket til fallskjermjeger-utdanningen som et eksempel på den finslipte dynamikken mellom individuelle og kollektive ferdigheter. Av rundt 1500 søkere gjennomføres opptak med 300, som gjennom prosessen skrelles ned til ca seks utvalgte som til slutt får plass som spesialjegere i Forsvarets spesialkommando.
– For å komme inn er det individuelle prestasjoner som står i fokus. Men du må også fungere i fellesskapet og finne din plass i gruppen. Det er ikke plass til noen Rambo-figurer hos oss.  20 alfahanner samlet i et lite miljø vil nødvendigvis kunne by på utfordringer. Da er det ledelse og det å kunne utnytte styrken til den enkelte som blir viktig. 

– Alle har vi styrker og svak­heter. Hva er du god til? Hva kan du ikke så godt? Selv­erkjennelse, og det å dele både gode og dårlige erfaringer, er nødvendig for å lykkes. Evnen til å dele og lære kjenne­tegner høytpresterende team og organisasjoner, sier Steineger.  

ØNSKET OM Å VINNE
Det kan virke søkt å sammenligne elitesoldater med toppidretts­utøvere. Å karre seg først over en målstrek er tross alt ikke helt det samme som å skulle sørge for å holde seg selv og sine kamerater i live med kuler susende rundt ørene.
På den annen side: Det er neppe tilfeldig at det norske alpinlands­laget i all hemmelighet dro til Rena for å trene med landets fremste elitesoldater sommeren 2018. Eller at begge partene var fulle av gjensidig respekt etter endt økt. “Det er vanskelig å finne noen som er bedre å lære av enn disse gutta”, uttalte Kjetil Jansrud til Dagens Næringsliv. Den anonymiserte offiseren “Chris” kvitterte med følgende lovord om alpinistene: “Det hadde ikke tatt veldig lang tid å spisse disse inn mot der vi ønsker å ha spesialsoldater”.

Asbjørn Lysgård ser klare paralleller mellom ekstreme idrettsprestasjoner og spesialsoldatenes prestasjoner under oppdrag.
– Det mentale som ligger til grunn her, er ønsket om å vinne. Når vi hopper i fallskjerm, sluses fra ubåt eller på annet vis skal inn på et oppdrag, er det den samme mentale prosessen som Aksel Lund Svindal går gjennom når han står på toppen av utforløypa i Kitzbühel. Han lurer ikke på om han skal gi gass, eller om han skal vinne. 

John Maxfield Steineger fremhever en annen likhet mellom idrettsutøvere og soldater.
– De beste norske idrettsutøverne bor, trener og jobber sammen, og de unner hverandre suksess. De skjønner rett og slett hvordan de kan bruke teamet for å bli enda bedre. 

Den viktigste forskjellen mellom sivil og militær ledelse koker ned til konsekvensene av å ikke lykkes, mener Steineger.
– Du blir meget godt trent på å løse oppdrag, samtidig som du lærer å ta vare på mennene og kvinnene rundt deg. Du må tåle å være nær beslutningene som tas og som potensielt kan være dødelige for dine undergitte. Det er et ansvar du ikke kan vike unna, og det ligger der hele tiden.

DET NANSEN SKJØNTE
I tillegg til St. Olavsmedaljen har Asbjørn Lysgård mottatt en annen høythengende utmerk­else – Forsvarsmedaljen med laurbær-­gren – for sitt arbeid med veteraner. Som styreleder i Gunnar Sønstebys minnefond jobber han med styrking av forsvarsviljen i landet, slik den kom til uttrykk blant motstandsfolk som Erling Lorentzen, Joachim Rønneberg og Sønsteby selv under andre verdenskrig.
– Utfordringene motstandsfolkene våre hadde under krigen er veldig like de vi har i dag. Krigens natur og krav er på mange måter de samme nå som i 1945, selv om teknologien har gjort at oppdragene har endret seg. 

John Maxfield Steineger påpeker viktigheten av å verdsette krigsheltene vi fortsatt har igjen blant oss.
– Vi må ikke bli historieløse. Det er essensielt at vi anerkjenner hvordan de sto opp på vegne av oss alle – vi må dessverre erkjenne at de færreste av oss hadde gjort det samme. De er grunnen til at vi har et fritt og levende demokrati. 

Han trekker fram FRAMs åndelige far Fridtjof Nansen som en annen inspirasjonskilde vi har mye å lære av i 2019 med tanke på forberedelser og minimering av risiko, men også mot.
– Nansen skjønte mye av dette. Det er en grunn til at han kalte skipet “Fram” og ikke “Fram og tilbake”, eller “kanskje Fram”. 

Nansens betydelige innsats for mennesker på flukt – ikke minst gjennom Nansenpasset, et identitets­bevis som reddet livet til hundretusener av statsløse flyktninger i mellomkrigstiden – kan komme nordmenn til gode 100 år senere. Det har Steineger selv fått erfare på oppdrag i utlandet.
– I Kirgisistan møtte vi en familie som så flagget vårt og lurtepå om vi var norske. Mannen i familien hadde en viktig og sentral rolle i landsbyen, og hans besteforeldre hadde fått Nansenpasset på 20-tallet. Betydningen av passet for ham og hans familie var den beste beskyttelsen vi kunne få. Og det viser at respekten knyttet til det å se menneskene rundt deg, hjelpe og bistå – du vet aldri når du får den betalt tilbake.

FAKTA
Oberstløytnant Asbjørn Lysgård (født 1975) er hovedinstruktør for spesial­operasjoner ved avdelingen for militær strategi og operasjoner ved Forsvarets høgskole. Han har variert tjeneste fra Hæren og Forsvarsdepartementet og lang erfaring fra spesialstyrkene, med deployeringer til flere internasjonale operasjoner. Lysgård har erfaring som strategisk exchange offiser fra US Special Operations Command, med fokus på fellesoperasjoner og ledelse. Lysgård har en Master of Military Studies fra US Marine Corps University i Virginia, USA.
John Maxfield Steineger (født 1960)  ble i 2009 utnevnt i statsråd som generalmajor i Luftforsvaret og beordret til tjeneste som sjef for Forsvarets sanitet (FSAN).Steineger har tidligere vært sjef for Lovisenberg distriktspsykiatriske senter, sjef over Forsvarets stressmestringsteam for internasjonale operasjoner, sjef for Forsvarets Flymedisinske Institutt, og klinikksjef for Medisinsk klinikk, Oslo universitetssykehus, Aker. Steineger er spesialist i psykiatri, har utdannelse i flymedisin fra US Navy, og har spesialkompetanse innen menneskelige ytelser og begrensninger og organisasjons­psykologi. Han har drevet, og driver omfattende arbeide innen leder- og ledelsesutvikling i,  og utenfor Forsvaret og sitter i styret i flere private virksomheter.