DAG ANDERSEN / STATSVITER OG FORFATTER

Drømmen om en verden på andre siden av stupet

Statsviter og forfatter Dag Andersen har viet livet til å forstå hva som skjer den dagen det kapitalistiske verdenssamfunnet kollapser. Når det nå også truer en global klimakrise i horisonten, mener han vi har skremmende liten tid til å komme opp med et alternativ. 

TEKST & FOTO: TROLL TOFTENES

– Flyktningstrømmene generert av krigen i Syria er bare barnematen mot det som kommer. Nå i sommer nærmet vi oss 50 grader i Sør-Europa, og i den varmen slutter alt å fungere. Ikke bare at asfalten i veiene smelter, men maskiner og infrastruktur blir ubrukelige. Det blir umulig å dyrke mat og ferskvannet tørker bort. Folk som ikke har tilgang på avkjølte rom dør av en sånn hete. Vi snakker om et belte rundt hele jorden hvor mennesker ikke lenger vil kunne bo, de er nødt til å flytte på seg for å overleve.

I India og Kina vil klima­flyktninger til en viss grad kunne bevege seg nordover mot de folke­fattige områdene i Russland – i Amerika er det strengt tatt plass både i Canada og sørover i Brasil og Argentina. Men i Nord-Afrika og Midtøsten? Hvor skal de dra? Se for deg 80-90 millioner mennesker som vil måtte presses inn i områder hvor det allerede er fullt. Det vil bli massive konflikter som til slutt vil føre til militær motstand. Fatter du hvor mange som kommer til å dø? Det er en katastrofe ulik alt annet vi noen gang har sett, og vi har skapt det helt selv.

De irrblå øynene til statsviter og selverklært fritenker Dag Andersen, ser bekymret utover den bedagelige Oslofjorden som bader i sensommersola bak furu­kronene på hyttetomta i Hvitsten. En bratt og kronglete natur­tomt som han og kona Ellen har brukt 25 år på å transformere til en eventyrverden av finurlige stier, hemmelige rom, hengende hager og sildrene fossefall. Et sted de trekker seg tilbake til når hver­dagen i Oslo blir for intens. Et sted hvor barnebarna leker gjemsel og lar fantasien løpe løpsk blant klatreplanter, mystiske statuer og fremmede blomster. Stedet hvor Andersens litterære hovedverk, den kritiker­roste samfunnsanalysen “Det 5. Trinn” ble født, og hvor han nå går svanger med opp­følgeren. Han har stort sett et boblende humør, han vitser og ler hjertelig mellom annenhver setning på bred avslepet sørlands­dialekt. Det det er noe unektelig sjarmerende ved å høre denne nesten to meter høye mannen på enogsytti år – som ser ut som en blanding av Sean Connery, Harrison Ford og selveste Julenissen – legge ut om hvor gøy det er å leke med vann, bygge bekker, demninger og små­fosser i hagen. Men akkurat nå er Dag Andersen grav alvorlig. Temaene han forsker på og jobber med, tegner et dystert bilde av nær fremtid. En fremtid han frykter hans egne barnebarn vil stå midt oppi som voksne.

Selv om Sahara skulle bli mye varmere og mye tørrere enn i dag, er det tusen ganger enklere for mennesker å bo der enn på Mars – I Sahara er det ihvertfall oksygen! Så vi har bare én planet, og vi har bare én sjanse.”

– DAG ANDERSEN

VEIEN MOT STUPET
– Den kritiske 2-gradersgrensen er uungåelig. Kjedereaksjonen så langt vi forstår den, er allerede i gang. Snøskredet er utløst. Klimaet på jorden vil endre seg dramatisk, og det som gjør det så ekstremt utfordrende er at disse end­ringene treffer oss samtidig som det økonomiske systemet vårt kommer til å kollapse. Det er vanskelig å si hva som treffer hardest først, og selv om vi allerede ser tydelige tegn på den forestående klimakrisen, er det godt mulig at gjeldskrisen i økonomien kommer den i forkjøpet.

– Kapitalismen er et lineært system, bygget på kravet om kontin­uerlig vekst. Så gjennom de siste årene har vi sett en kolossal gjelds- og formue­ oppbygging. De er jo like store, debet og kredit ikke sant – hvor gjelden havner i statlige hender fordi man skal redde bankene, og formuen ender opp hos noen få dusin super­rike mennesker. Og når staten ikke lenger klarer å betale gjelden sin, bryter den nasjonale økonomien sammen. Samfunnsstrukturen bryter mer eller mindre sammen, sosiale fundamenter som helsetjeneste og politi slutter å fungere, og befolkningen ramler ut i kaos­tilstand. Uendelig vekst innen­for et avgrenset system er en umulighet. Og i praksis har vi bare denne ene planeten.

– Selv om vi snart kan lande på Mars der Elon Musk og et par til kanskje kan bosette seg, må vi forstå at dette ikke på noen måte er en løsning. Selv om Sahara skulle bli mye varmere og mye tørrere enn i dag, er det tusen ganger enklere for mennesker å bo der enn på Mars – I Sahara er det ihvertfall oksygen! Så vi har bare én planet, og vi har bare én sjanse – men løsningen ligger her, og den er igrunn snublende nær, om vi bare velger å gripe den.

DET 5. TRINN
Han reiser seg fra solsteiken på terrassen og rusler ned i den svale skyggen til det han og Ellen kaller Rosehagen. Et slags botanisk chambre séparée hvor rosebuskene har klatret til toppen av et hodehøyt espalier og skapt en frodig, lun sitteplass – akustisk og stemningsmessig annerledes enn resten av hagen. En gammel lykt med et halvveis nedbrent kubbelys, henger fra treportalen som leder videre inn i labyrinten av overgrodde stier, og vitner om at Rosehagen ofte er brukt til samtaler etter solnedgang. Dag forteller at de har anlagt hagen etter hvordan jordens energibaner strømmer gjennom landskapet. At naturens subtile kraftlinjer kan skape indre harmoni eller disharmoni alt ettersom hvordan man orienterer seg i terrenget. Akkurat her pleier rådyrene å ligge, forklarer han. Dyrene senser ting i naturen vi mennesker har glemt for lenge siden og enda ikke gjenoppdaget. Han setter seg ved det lille runde hage­bordet, lukker øynene som om han tenker seg grundig om, før han fortsetter:

– Vi står på terskelen av en helt ny samfunnsmodell. Eller det vil si: Det presser seg frem en helt ny samfunnsmodell. I bøkene mine kaller jeg dette for det femte utviklingstrinn. Akkurat nå befinner meste­parten av verdens­samfunnet seg på tampen av det fjerde; det materialistiske samfunnet. Her har vi i den vestlige verden vært siden renessansen. Den industrielle revolusjonen rev oss ut av middelalderen og erstattet religiøse dogmer med fysikkens lover. Konge- og fyrstedømmer med demo­kratiske nas­jonal­­stater; og lokal gårds- og håndverksproduksjon av mat og varer med global markeds­kapitalisme.

– Før dette igjen hadde vi oldtiden, altså det 2. trinn, hvor de store herskerne etter eget forgodtbefinnende kunne gjøre hva de ville med folk. Vi snakker om alt fra det gamle Egypt, Hellas, Romerriket – men også på våre egne breddegrader i viking­tiden. I og for seg avanserte samfunn, men veldig brutale. Det var ingen lover som ivaretok tryggheten til enkeltmennesker, og økonomien var i stor grad basert på slave­arbeid. Før dette igjen hadde vi jeger- og samlersamfunn, ulike stammer og klaner som levde som nomader, flyttet rundt med årstidene sammen med dyrene og plantene de levde av. Fordi de levde i pakt med naturen, oppfattet de også naturen som gud­dommelig. Naturen var skaperen, Moder Jord. Men så fant vi opp plogen, og begynte å dyrke mark. Mannen overtok arbeidet og sjefsrollen hjemme på gården, og vi skapte det patriarkalske samfunnet – som igjen ledet til dannelsen av de store herskerne og rikdoms­akkumulasjonen som har blitt kapitalismen vi kjenner i dag.

– Fire distinkte samfunnstrinn, som alle gradvis har måttet gå under for at det neste skal vokse frem. Og i overgangen til hvert nye trinn har vi mennesker utvidet forståelsen av virkeligheten vi lever i. Hver nye epoke har kommet med økt bevissthet rundt hva vi er og hvordan verden rundt oss fungerer. Noe jeg tror også vil være tilfellet når vi nå tar steget ut fra det fjerde og inn i det femte trinn. Jeg tror vi står på terskelen av noen voldsomme innsikter og en dramatisk utvidelse av vår bevisste forståelse om verden og universet, sier han før han igjen hever blikket utover og sukker. – Hvis vi i det hele tatt overlever den neste trans­formasjonen da.

I en sirkulær økonomi konstrueres ting for å kunne vare lengst mulig. For at det skal kunne oppgraderes og holdes gående. Og for å kunne resirkuleres når det ikke kan brukes lenger.”

– DAG ANDERSEN

For vi står foran enorme utfordringer, og det er tydelige tegn på at systemet krakelerer. På en måte kan man kanskje si at Trump er bra, at han er en aksel­erator som speeder opp ting, kanskje vi nettopp trenger at verden går skikkelig på trynet? For hvordan får du noen som helst til å innse at de må gjøre ubehagelige endringer? Kollaps. Det er så enkelt. Du må få en kriseforståelse. Samtidig som vi må ha bygget opp et alternativ. Og dette alternativet vil måtte være mye mer kreativt. Mye morsommere. Og egentlig mye mer behagelig, bare vi får øynene opp for det. 

ET NYTT REGNESTYKKE
I god historiefortellingsånd sitter selvfølgelig Dag Andersen med en tvist i ermet. For i en globalisert verden hvor nyhets­feeden drukner i deprimerende bilder av krig, korrupsjon og natur­katastrofer, er det lett å følge hans foreløpige analyse lukket inn i dommedagsprofetiens avmaktshaller. Men selv om han med hånden på hjertet roper varsko av full hals, stopper ikke visjonene hans i avgrunnen. Hele poenget med boken “Det 5. Trinn”, og med oppfølgeren han nå er i avsluttende fase av å skrive, er å skissere et verdenssamfunn i kjølvannet av katastrofen. En bærekraftig verden basert på helt andre politiske prosesser og økonomiske verdigrunnlag. Og det er nå det sørlandske smilet endelig dukker opp igjen.  

– Den første store endringen ved det 5. trinn er en større forståelse av det ikke-fysiske, spesielt det emosjonelle planet. Den materialistiske tankegangen går som følger: Hvis jeg har fire epler og gir to til deg, har jeg bare to igjen. Jeg gir noe fra meg og ender opp med mindre enn jeg hadde. Dette er karakteren av det fysiske, og kapitalismen baserer seg på dette. Men på det ikke-fysiske emosjonelle planet, er det sånn at jo mer jeg gir, dess mer får jeg. Det går ikke an å hate noen uten å bli fylt av hat, og det går ikke an å elske noen uten å bli fylt av kjærlighet. Og alle mulige varianter i mellom. Og det er dette emosjonelle planet vi nå må lære å forstå.

– Vi er nødt til å begynne å jobbe politisk, på samme måten som kreative team. Kreative team er det femte trinn i ren praksis: Alle gir det beste de har til gruppen, og alle høster det gruppen skaper sammen. Det er lov til å dumme seg ut, det er lov til å forsøke. Hver 3. eller 4. idé skal være latterlig, og gjennom en sånn brainstorming­situasjon får du en fantastisk synergi­effekt. Hvem som kommer opp med hva er uvesentlig fordi hele teamet får æren av det felles produktet. Helheten er større enn summen av delene. Du får igjen mer enn du gir. Hadde vi laget et samfunn basert på dette, hadde mye løst seg.

– For med emosjonell verdi som en del av regnestykket, kan den andre store endringen ved det 5. trinn begynne å ta form. Nemlig overgangen fra lineær markedsøkonomi til sirkulær kretsløpsøkonomi. En økonomi som baserer seg på å dyrke et kjærlighetsforhold til naturen i stedet for å voldta den. Det vil kjennes uvant til å begynne med, men vi vil raskt innse at det er det mest naturlige i hele verden. For kroppene våre er en del av naturen. Vi er naturen. Og driver du rovdrift på kroppen din, så går det galt etterhvert. Det samme gjelder naturen. Vår oppgave vil derfor være å lære av naturen, utvikle den, foredle den – ikke forbruke den. 

TILBAKE TIL KRETSLØPET
– Nøkkelen er jo teknologi vet du! For det skjer så mye fantastisk på den fronten nå! Vi vil kunne bygge klimarobuste produksjons­anlegg for mat. Innendørs dyrking i vannbad som er upåvirket av været på utsiden. Prototypene fungerer allerede. Og vi har mer enn nok energi – det er bare å rulle ut solcellepanelene, så er den utfordringen løst!

– Se for deg bysamfunn som er selvforsynte med mat, fordi alt produseres lokalt året rundt. Med nanoteknologi som ligger rett rundt hjørnet, kan vi kopiere måten naturen bygger på. Vi vil kunne sette sammen molekyler i romtemperatur, bygge det vi trenger rett fra kilden og 3D-printe alle mulige materialer – vi trenger ikke digre smelteverk eller storskala råstoff­utvinning. Det femte trinn krever ikke at vi skal ha færre ting eller lavere levestandard, vi må bare ha ting som varer lenger! Nå produserer vi ting for at det skal vare kort – nå er det jo ikke mulig å kjøpe en mobiltelefon uten at alt utstyret også må kjøpes nytt, alle ledninger endres og byttes ut for å tjene mer penger.

– I en sirkulær økonomi konstrueres ting for å kunne vare lengst mulig. For at det skal kunne oppgraderes og holdes gående og for å kunne resirkuleres når det ikke kan brukes lenger. Men det handler om mye mer enn resirkulering av søppel – dette vil være dialogiske prosesser, ikke en konkurransesituasjon. Prosesser basert på samarbeid, på samme måte som skogen er basert på samarbeid mellom alt det som lever der. En sirkulær økonomi kan dermed i prinsippet vare evig, den er stabil. Så hvis vi holder folketallet stabilt, bruker moderne teknologi til dette, og alle forplikter seg til å jobbe for å vedlikeholde dette systemet, la oss si to dager i uka, ja da kan vi bruke resten av tiden slik vi vil fordi roboter og automasjon vil kunne gjøre resten.

– For noen blir det fantastisk fordi man kan skrive bøker, lage musikk, forske og alt det der – for andre blir det fort lediggang, fyll og spe­takkel – så vi må både ha en arbeids­plikt og en arbeidsrett. Folk må få ha fornuftige jobber å gjøre i dette systemet, ting som er meningsfulle. Det er ikke sikkert at vi skal bruke roboter til å høste grønnsaker. Å gå inn i et veksthus og samle føde, er en hyggelig sak å gjøre sammen med andre mennesker i den bioenergien som er der inne, at det bør vi nok reservere mennesker. Det er en alt for god jobb å gi til roboter, den vil vi ha selv. For det er ikke grådighet som vil drive dette nye samfunnet. På samme måte som det ikke er grådighet som driver alle de geniale menneskene som utvikler banebrytende program­vare og revolusjonerende teknologi  – det er gleden ved å få det til.

DEN STORE DRØMMEN
Den fremtidsrettede 71-åringen lener seg tilbake i stolen. I hjertet av den botaniske eventyrhagen han og kona har dyrket og foredlet gjennom et kvart århundre.

– Ved å forstå at det er gleden det handler om, kan vi bygge en trygg økonomisk basis, et trygt sosialt system, der vi kan bygge hverandre sterke. Det vil selvsagt være mange detaljer og utfordringer som må løses, men gjennom forståelsen av at det i bunn og grunn handler om mennesker og kreativitet, er jo håpet – den store drømmen min. At kapital­ismen ikke skal gå under, men at den heller skal gå over. At den skal overskride seg selv. At vi skal forstå på et mellommenneskelig plan at vi må gjøre ting annerledes. At vi skal finne tilbake til vår plass i harmoni med naturen. At vi sammen vil kunne takle klima­endringene uten alt for mye smerte. Og at det selv med store klimaendringer, kanskje ikke er for sent å snu i tide allikevel.