ALAN AYOUBI / FOTOGRAF OG ANSATT I FLYKTNINGHJELPEN

Det vakreste stedet i verden

Kurdiske Alan Ayoubi (26) vant over døden i begynnelsen av livet. Siden har han brukt det til å utforske: Den digitale kunstens grenseløse verden, historier fortalt av mennesker på flukt og Nord-Iraks storslåtte natur.


TEKST: THALE JENSSEN  / FOTO: ALAN AYOUBI

– I dag forteller foreldrene mine meg at de trodde alt håp var ute, sier han gjennom skjermen. Et vennlig ansikt lyser mot meg fra et kontor i Erbil, Iraks fjerde største by og hovedstad i den kurdiske regionen. Her er Flyktning­hjelpens irakiske hovedkvarter, Alans arbeidsplass. Nettverket er på vår side i dag, selv om den milde stemmen spraker litt når forbindelsen halter. Alan smiler i et skjegg verdig enhver stolt barberer i Oslos hippere strøk. 

Da han ble født, i 1992, var familien nettopp kommet hjem etter lang tid på flukt. Landsbyen deres, Trwanish, ligger midt mellom to høye fjell nær Iraks grense mot Tyrkia. På begynnelsen av 90-tallet ble den vekselvis angrepet av Saddam Husseins styrker og tyrkiske styrker på andre siden av grensa. 

– Foreldrene mine måtte flykte igjen og igjen. Jeg tror de forlot landsbyen tre eller fire ganger på grunn av angrepene. 

Dette skulle bli siste gang de flyktet. Men det var ingenting å komme tilbake til, de hadde mistet alt. Det var vanskelig å skaffe nok mat til å mette begge foreldreneog Alans seks eldre søsken, og moren slet med å mate sin nyfødte sønn. I siste liten kom hjelpearbeideren Alan fra FN-organisasjonen UNICEF til unnsetning. Han ga babyen medisiner og mat. Spedbarnet overlevde mot alleodds, og de takknemlige foreldrene kalte opp sønnen etter redningsmannen. 

Flere bør reise til Kurdistan
Alan er oppvokst i provinsen Dohuk i den kurdiske regionen i Nord-Irak, eller irakiske Kurdistan, som han selv sier. 

For oss som har fulgt med på nyhetene de siste tiårene,om Saddam Husseins diktatur, amerikanske invasjonerog IS’ herjinger, eller benket oss foran sesong etter sesong med den franske agentserien Le bureau des légendes, utmerker nok ikke Irak seg som førstevalget over land å bygge og bo i. For Alan, derimot, er Dohuk det vakreste stedet i verden.

Provinsen er Iraks grønneste, forteller han, og provins­hovedstaden med samme navn ligger i naturskjønne omgivelser omgitt av fjell som raver over 2 000 meter over havet. Den er et populært reisemål, ifølge Wikipedia. Saddam Hussein hadde visstnok et sommerpalass i området. – Fjell. Natur. Det er det jeg liker bestmed Kurdistan. Når jeg er alene, har jeg alltid lyst til å dra ut i naturen og ta bilder. 

Sprakingen på Skype-linja avslører iveren i stemmen hans. – Fjellene er høye. Om vinteren er de dekket av snø, men om våren er de helt grønne, spesielt de rundt Dohuk, forteller han. Ned i dype daler renner det vann fra fjellene, grønt, klart vann som kjøler ned varme turgåere når gradestokken viser opp mot 43 grader om sommeren. Hadde han hatt tid og mulighet, skulle han ha laget reklame for turisme i regionen, bidra til at folk fikk lyst til å reise dit og oppleve det. 

– Det er så mange fantastiske steder man kan besøkeher, men folk tenker at i Irak er det krig og konflikt, så de kommer ikke. 

Derimot har mange mennesker kommet til denne delen av Irak de siste årene, nettopp på grunn av krig og konflikt i andre deler av landet og i nabolandet Syria. I dag lever over to millioner mennesker på flukt i Irak. 

Forteller historier om flukt
Alan møter noen av dem. Jobben hans går ut på å reise rundt i regionen og landet for å dokumentere historiene til mennesker som har flyktet og Flyktninghjelpens arbeid for å hjelpe dem. Han tar bilder og filmer mens de forteller hva de har opplevd. 

– Jeg vil ikke si at min del av jobben er den viktigste, for det er jo nettopp å sørge for at de får den hjelpen de trenger. Men, det er viktig, for hvis vi ikke forteller historiene deres og viser behovene og hjelpen vi gir, da vil jo ingen vite om det. Dette er historier som folk bør høre, se og lese. 

– Dessuten, legger han til. – Ved å få historiene ut i media og dele dem på sosiale medier, viser vi hva som skjer og hva Flyktninghjelpen gjør for å hjelpe. Og da får vi kanskje mer støtte og kan hjelpe enda flere!

Fortelle gjør han gjennom det visuelle – video, foto,og grafikk. – Det jeg liker mest, og er aller best på, er motion graphics. Jeg har jobbet i TV-bransjen tidligere.Nå jobber jeg med det visuelle uttrykket i Flyktning­hjelpens brand, i tillegg til å reise mye rundt og dokumentere.

Alt han kan, har han lært av internett, av filmer på YouTube. – Jeg har alltid vært interessert i kunst – i digital kunst, foto og video.

Da han var liten, skaffet Alan gamle radioer og apparater – plukket dem fra hverandre, utforsket dem, satte dem sammen igjen. Da han var 13, kjøpte faren en PC til ham. – Via internett lærte jeg meg Photoshop, after effects og alt annet jeg kan i dag. 

Faren var opptatt av at Alan og søsknene skulle studere. De fikk ikke lov til å jobbe ved siden av skolen for å bidra til økonomien. Alan studerte engelsk. Alt det andre drev han med på fritida. – Jeg kunne sitte i timevis på internett for å lære mer, om foto- og videoredigering, grafisk design. Men, jeg hadde aldri drømt om at det en dag skulle bli jobben min.

Utforsker verden
Han får jobbe med det han liker best, blant annet takket være en hjelpearbeider som en gang reddet livet hans. Yrkesvalget kan neppe ha vært tilfeldig? 

– Jeg vet ikke om det er tilfeldig… Jeg har alltid ønsket å hjelpe andre mennesker. Og jeg husker jeg alltid drømte om en jobb der jeg kunne reise mye og utforske verden, møte nye mennesker og se hvordan de lever. Det som slår en gang på gang, er at de menneskeneman møter, de er ikke så ulike en selv.

Han reiser mye. Til Afrika. Til Europa. I sommer var han i Oslo. Men først og fremst får han utforsket hjemlandet. Han reiser for å møte mennesker på sitt mest sårbare – mennesker som har flyktet fra hjemmene sine,fra vold og konflikt. For Alan er det en styrke at han kan sette seg inn i situasjonen til mennesker på flukt. – Familien min har gjennomlevd forferdelige hendelser.

Men møtene gjør likevel inntrykk. – En person på flukt er bare en person, som deg og meg, som har vært så uheldig å bli født på et sted hvor det er krig og derforhar måttet flykte. De hadde et hjem, de hadde et liv, penger – de har stolthet. Derfor er det så viktig å snakkemed dem, lære dem å kjenne, mener Alan. Lytte til historiene deres. Hva gjorde de før? Hva er de interessert i?– Vi er jo alle mennesker, vi er like.

Og det er noe i ordene til den fjellglade kurderen som deler vakre naturopplevelser på sosiale medier – bildenehan deler er ikke så ulike dem på tusenvis av norske Instagram-kontoer. Og kjærligheten til naturen, som vi liker å tro er så spesiell for oss skandinaver, er nok mer universell enn vi tror.