ARIF SALLUM / ARTIST OG LÅTSKRIVER

Sannhetsvitnet 

Når Arif rapper lover han deg én ting: han er helt fackings ærlig. Så får det være opp til deg om du tror ham eller ikke. 

TEKST: MARIUS ASP  / FOTO: HELGE BREKKE

– Det er ikke ghetto i Norge, men det er klart at jeg kom fra utsiden. At jeg ikke hadde det sammelivet som de folka jeg gikk i klasse med
– Hvordan da?
– Som da det var skidag. Da tenkte jeg alltid f***. Ikke fordijeg syns det var dritt å stå på ski, men fordi jeg ikke hadde utstyret, ikke sant. Så istedenfor at det ble en sånn gøyal greie med at jeg ikke kunne stå på ski, så ble det bare en flau seanse.

FRA AKERSELVA TIL LITTERATURHUSET
På nyåpnede Åpent Bakeri i Barcode sitter Arif og snakker om ungdomsårene i Bærum. Om å stå i skibakken uten ski og å være på vors med boyband på anlegget.

For Arif ble det en schizofren oppvekst. Etter at å ha blitt født på Tveita, flyttet han og moren mye rundt før de endte opp i Bærum. Til Bogerud, Skullerud og Bergen – for ikke å glemme et år på Anker Hostel ved Akerselva. Et sted det ikke akkurat klirrer i kassa av.

– På ungdomsskolen var det bare meg og fire andre som hørte på rap. Ellers var det bare Backstreet boys og NSYNC som ble spilt på fester og sånn. Jeg digga det jeg og altså, men jeg følte jeg begynte å bli for gammel for det, og måtte finne min egen greie. Så jeg bare: Slå det av.

Nå ser Bærum-klasserommet helt annerledes ut.

– Alle de gutta hører på rap nå. Og vi (Arif og Unge Ferrari, journ.anm) spiller med Symfoniorkesteret i Stavanger. Sånn har sjangeren vår blitt ass, og det er kult.

Bare siden Arif vant Urørt­finalen i 2013 – under navnet Phil.T.Rich – har den norske rapscenen blitt snudd på hodet. Eller snarere: Norsk rap har snudd opp ned på landet.

– Her om dagen var jeg på Litteratur­huset i Oslo for å diskuterte musikken til Kendrick Lamar. Det er helt sjukt. Det er noe jeg aldri, aldri kunne ha sett for meg at ville skje på ungdomsskolen.

Arif ler og slår seg på låret.

– Jeg mener, Litteraturhuset liksom, what the fuuuck.

SPARKET NED DØRER FOR KIDSA
Han rapper om det aller innerste og det som sitter utenpå: om faren som stakk og var dopdealer,om vennen som ville bli lege (han driver gatas apoteker) og Polo fuckin’ Hilfiger.

Som Dagbladets anmelder skrev om debutskiva High/End Asfalt fra 2015:  “Arifs velproduserte fullengder byr på hjerte, fest, sjanger, sjel og fortellerkunst”.

I fjor fulgte Arif opp brak­debuten med skiva Meg & Deg Mot Alle, som høstet solide anmeldelser. Ikke minst ble hiten Alene stående som en av 2017s sterkeste låter.

Hvis jeg ikke får deg vil jeg bare være alene, synger Arif.

I dag er rapperen riktignok i godt selskap. Eller som Arif selv sier det: – Jeg har null beefs, men mange homies.

Sammen med stjerneskuddet Unge Ferrari har Arif solgt ut Oslo Spektrum, og vært headliner på flere av sommerens store, norske musikkfestivaler. Det er også umulig å ikke nevne super­gruppa MARS, bestående av Arif, Unge Ferrari og Karpe Diem, som for tiden herjer på Spotify med frekkasen Jeg bruker ikke kondom.

– Hva er greia med deg og Karpe Diem?

–  Karpe Diem var de første som ga meg tommel opp og omfavnet musikken min. Så de får alltid respekt og kjærlighet fra meg. Det samme gjelder Madcon, Vinni, Lars Vaular og A-laget. Alle disse  har løftet meg opp og trigget noe i meg… Jeg kan ikke sette ord på det. Det er bare evig kjærlighet.

Arif har alltid tenkt på den norske rapscenen som et fot­bal­lag, at det handler om å spille hverandre gode, bygge hverandre opp. Den tankegangen har vært med på å revolusjonere sjangeren, tror han.

– Norsk rap var veldig kjedelig bare for noen år siden. Nå har det blitt lettere å komme frem og få oppmerksomhet som ung rapper, og det tror jeg er et resultat av alt det vi har holdt på med de siste årene. Vi har sparket ned mange dører for de kidsa, og ja, gjort det til en kul greie å rappe på norsk.

 

Midt i tåken av O-S-L-O
Røyker på no’ grønt og lilla
sånn som Donatello
Åpner kjeften hennes
som en tannlege
Kommet langt neger
For jeg er fackings sannheten”

– ARIF SALUM

RAPPENS MESSI(AS)
Det er nettopp gjerne forteller­kunsten, hvordan Arif leker seg med det norske språket, som hylles av kritikerne og får publikum til å  gå bananas.

– Da jeg var ung og begynte å rappe så syns jeg det norske språket var veldig begrensende i forhold til det engelske. Det er veldig … nakent. Så jeg tenkte: Ok, what the hell, jeg skal gjøre det her på norsk, men jeg vil ikke høres klein ut. Det var viktig at det ikke skulle være tørt eller statisk. Det skulle flyte og høres litt mer testo ut (testosteron, journ.anm).

– Kan ikke det at det norske språket er så nakent også være en fordel?

– Jo, helt klart. I større grad enn før tør jeg nå å bruke det norske språket mer åpent i tekstene mine, og det tror jeg igjen har inspirert mange av de unge. Det er veldig sjeldent at jeg hører på norsk rap nå og cringer. Jeg tenker ikke på at tekstene er blitt mer vulgære, men at man kan putte inn mer ærlige og sårbare setninger i en raptekst, sånne setninger man kunne hørt i en film.

Ser du på rap, hvordan du bruker språket, som en vitenskap?

– Jajaja, absolutt.  Jeg vet ikke om tankene mine er så viten­skapelige når det kommer til det å lage en beat og en låt – det skjer mer organisk – men det er alltid et slags puslespill med teksten. Det høres kanskje veldig lett ut å rappe, men for å lage en god låt, for å få rappen til å virkelig sitte, så må du gjerne ha holdt på en god stund.

Selv jobber Arif hele tiden for å bli “bedre” enn hans forrige låt:

– Jeg prøver å lese så mye som mulig, se så mange norske filmer som mulig, ja bare hive i meg alt som er norsk. Og det gjør jeg for å lære meg nye uttrykk, og kunne bruke de tingene som ellers er veldig fjernt for meg i musikken min.

Om Arif ikke hadde blitt artist, hadde han riktignok ikke holdt fast på språket og blitt forfatter. For som han messer i låta Sulten:Nummer ti på ryggen het Messi, asEkke rart de kaller meg MessiasRapmessig er jeg raps MessiRettsmessig blir det lett stress i

– Ja, jeg ville bli fotballspiller ass, sier Arif og flirer.

– Men jeg tror det er bra det ble musikken. Jeg vet ikke om jeg hadde vært så god til å møte opp på trening hver dag. Men å være i studio 24/7, det er noe annet.

INGEN EMO-SHIT
Og apropos studio: Arif er for tiden godt i gang med å lage “nye greier”.

– Det går mye i utleverende oppvekstskildringer og dystre erfaringer på de forrige platene dine. Hva kan vi vente oss nå, hvilken retning går du i?

– Jeg spør også meg selv om det, og svaret er at jeg ikke har peiling. Jeg liker veldig mye annet enn den musikken vi gjør, og andre sjangere som house og soul. Så jeg prøver alltid å lage en svær og deilig smoothie-blanding av uttrykk og sjangere. Det er egentlig alt jeg kan si, sier Arif, før han sier litt mer:

– Det er mer gladstemning nå da, det er det. Jeg har blitt gladere, mer happy siden sist, og jeg antar at det også kommer frem i musikken.

– Men du er fortsatt ærlig?

– Jeg er a-l-l-t-i-d ærlig. Dønn fackings ærlig. ­Så er det mange som ikke tror på det, de tror at jeg snakker piss. Kanskje er det en overdrivelse eller to i tekstene mine, men det jeg sier om livet mitt, om de erfaringene jeg har gjort meg, det er aldri løgn. Det er sannheten. Så får folk velge om de tror på det eller ikke.

Klokka har slått 12 og plutselig begynner fetteren til Arif, som er med på intervjuet (og forøvrig også manageren til rapkompis Philip Emilio) å hviske til Arif.

De to titter opp mot høyt­talerne i taket og fniser.

Åpent Bakeri, som er fylt opp av barnevogner og dresskledde lunsjgjester fra DNB, har fått øynene opp for hvem som sitter i den røde plysjsofaen.

Mellom serveringen av surdeigs­brød og quinoasalat har de passende nok switchet musikken fra Astrid S til nettopps Arifs Sulten. Og hele Barcode sluker det.